etter vi hadde lett frem sommerkjolene og seilt på vakre vippetangens stolthet av en ferje mot en holme full av gress og kaniner la vi oss i det grønne, og duften av moder frie jords spir og prestekrager og andre små kunstverk la seg tett og tung omkring ansiktene våre og vokste til yr beruselse.
og da hver bortgjemte krok og hvert hjørne av de stekende sjelenes boliger ble omfavnet av oslofjordens salte favntak var det som om hvert eneste ørlille atom ble klart som formiddagen og sprell levende var vi.
på vei tilbake til gressholmen harbour ble vi vàr en skatt av en terasse med blå bord og blå stoler og huset med tappekranen hadde blå vinduskarmer, men var ellers hvitt som skjærgårdsidyll skal være, og malingen var gammel og vær og vind hadde bitt tak og tygget godt, men det gjorde de ikke nå selv om pilsen var kald som om vinteren selv hadde tatt turen innom.
Elsker dette bilde :)
SvarSlett